Nesten alle partier, med unntak av KrF, foreslo styrking av fylkesveiene i sine alternative statsbudsjetter. Likevel endte budsjettforliket opp med økte frie inntekter til fylkeskommunene og et mindre tillegg til rassikring, uten målrettede midler til vedlikehold. Hvorfor fikk ikke fylkesveiene gjennomslag når den politiske viljen i utgangspunktet var bred?
Fylkesveiene utgjør en helt sentral del av infrastrukturen i Norge. De brukes daglig av pendlere, næringsliv, nødetater og kollektivtrafikk. Forfallet er betydelig, og konsekvensene er synlige: redusert fremkommelighet, svekket sikkerhet og dårligere mobilitet for næringsliv og hverdagsliv. Vår kåring av Norges dårligste fylkesvei tidligere i høst illustrerte dette tydelig. Over 1 577 forslag til nominerte veier og 9 000 stemmer på finalistene viser hvor sterkt dette engasjerer, og hvor viktig veiene er for folk over hele landet, for trygghet, for næringstransport og for personmobilitet. Når partienes alternative budsjetter viste klar vilje til å styrke fylkesveiene, skulle man tro at forutsetningene for gjennomslag var gode.
Alternative statsbudsjetter viser hva partiene ønsker når de står alene. I forhandlingene må partiene velge et lite antall saker de vil prioritere innenfor et svært begrenset handlingsrom. Fylkesveiene ble ikke en del av de sakene som skapte politisk konflikt eller forhandlingskraft. Når et område ikke løftes inn som et krav ved forhandlingsbordet, faller det ut – selv om partiene i utgangspunktet er enige om behovet.
Resultatet ble at midlene som faktisk kom, ble lagt inn som frie inntekter: én milliard kroner ekstra til fylkeskommunene, 375 millioner kroner fordelt gjennom ferje- og fylkesveinøkkelen og 100 millioner kroner til rassikring. Dette er midler som i teorien kan komme fylkesveiene til gode, men erfaringen tilsier det motsatte. Frie inntekter brukes ofte til å håndtere pressede kjerneområder i fylkeskommunens budsjetter, særlig kollektivtransport og lovpålagte tjenester. Fraværet av øremerking betyr at det ikke finnes garantier for at midlene faktisk går til vei. Det er derfor stor sannsynlighet for at mye av tilleggsbevilgningene vil gå til å dekke behovene i kollektivtrafikken, som mange fylker har varslet kutt i. Dette understreker at det ikke finnes noen garanti for at ekstra midler faktisk vil gå til fylkesveiene.
Staten sitter med finansieringsmulighetene, mens fylkeskommunene har ansvaret for forfallet. Denne ansvarsdelingen gjør en forpliktende, langsiktig veiinnsats vanskelig å realisere. Staten er tilbakeholden med å øremerke midler til et ansvar som er overført, mens fylkeskommunene ikke har økonomien til å ta store grep. Dermed oppstår et system der ingen av nivåene har både vilje og handlingsrom til å løfte fylkesveiene. Fylkesveier er et komplekst område som sjelden blir prioritert i forhandlinger, fordi det verken gir raske politiske gevinster eller tydelige mediesaker.
Konsekvensen er at infrastrukturen mange er mest avhengige av, ikke får den innsatsen som er nødvendig. Etterslepet fortsetter å øke, og konsekvensene blir mer merkbare for hvert år. De som bor og jobber i distriktene, kjenner dette tydeligst, men problemet rammer hele landet: dårligere beredskap, større risiko for alvorlige ulykker og økte kostnader for næringslivet.
Når nesten alle partier er enige om behovet i sine egne budsjetter, men fellesskapet ikke prioriterer det i forhandlingene, peker det på et gap mellom politisk vilje og faktisk politikk. Det er dette gapet som gjør at fylkesveiene, år etter år, blir stående igjen uten en reell satsing.
OFV vil fortsette å bidra med fakta, analyser og anbefalinger som viser hva som må til for å redusere etterslepet på fylkesveiene. Vi håper at kommende budsjettforhandlinger gir større rom for å løfte et område som er avgjørende for hverdagsliv, sikkerhet og verdiskaping i hele landet.
