Fylkes­kommunenes prioriteringer i veisektoren

Fylkesveienes andel av samlet veilengde er lavest i Finnmark (36 prosent) og Akershus (37 prosent), mens andelen er høyest i Trøndelag og Innlandet (56 prosent) og Troms (54 prosent).

I tillegg til forskjellene i veilengde er det store forskjeller mellom fylkene når det gjelder trafikkbelastning og andel av trafikkarbeidet, andelen av fylkesveiene som ikke oppfyller dagens standardkrav, og omfanget av større konstruksjoner som bruer, kaier og tunneler — som innebærer høye kostnader til vedlikehold og fornyelse. I sum betyr dette at ressursbehovet for drift, vedlikehold og utvikling varierer betydelig mellom fylkene.

Utbygging, drift og vedlikehold av fylkesveiene finansieres hovedsakelig gjennom rammetilskudd og skatteinntekter, supplert med andre bevilgninger over statsbudsjettet, byvekstavtaler og delfinansiering med bompenger.

Rammetilskuddsordningen består av to hovedelementer. Mesteparten fordeles etter objektive kriterier basert på Statens vegvesens modell for beregning av drifts- og vedlikeholdskostnader (MOTIV). En økende andel gis med særskilt fordeling, hvor tilskudd til opprusting og fornying, oppfyllelse av tunnelsikkerhetsforskriften og ras- og skredsikring utgjør de største postene.

Tilskuddet til opprusting og fornying er over mange år basert på beregnet vedlikeholdsetterslep. Kriteriene gir perverse insentiver: fylkeskommuner som prioriterer vedlikehold høyt får redusert tilskudd, mens de som nedprioriterer vedlikehold får økt tilskudd.

Gjennomgangen av budsjett- og økonomiplanene for 2025–2028 viser at de fleste fylkeskommuner prioriterer veiformål høyt, men også at ressursbruken ikke oppleves som tilstrekkelig til å opprettholde tilfredsstillende kvalitet.

Det føres i liten grad kontroll med at særskilt fordelte tilskudd brukes i tråd med intensjonene, men hovedinntrykket er at fylkeskommunene satser på tilsiktede områder som skredsikring og tunnelsikkerhetsforskriften. Flere fylkeskommuner er usikre på om staten vil oppfylle sine løfter om finansiering av tunnelsikkerhetstiltak, og gjennomfører derfor tiltak i takt med de statlige bevilgningene. Konsekvensen er at det fortsatt vil ta mange år før forskriften er oppfylt på fylkesveinettet.

Fylkeskommunenes muligheter til å investere er begrenset, og avhenger i stor grad av uttelling på særskilt fordelte tilskudd og av muligheter og politisk vilje til å finansiere tiltak med brukerbetaling.