Av Torill Eidsheim, leder for mobilitet og samfunnskontakt i OFV, Iselin Vistekleiven, leder for samferdselsutvalget i Innlandet fylkeskommune, André Waage, administrerende direktør i NCC Industry Norge og Tor Valdvik, leder for mobilitet og samfunnskontakt i KNA
Fylkesveiene utgjør nær halvparten av det offentlige veinettet, og er livsnerven i Norge. Med sine ca. 45.000 km binder de sammen hverdagen til millioner av nordmenn. Dette er skoleveier, arbeidsveier og turistveier over hele landet.
Men mange fylkesveier er preget av lavere standard og høyere ulykkesrisiko enn riksveinettet og det er 80 prosent større sjanse for å bli drept eller hardt skadd her enn på riksveinettet. Dette har vært situasjonen over tid. I Norge har ulykkesstatistikken for antall skadde har gått ned de siste tiår, men vi ser dessverre at de alvorligste ulykkene på fylkesveinettet reduseres i lavere tempo enn på riks- og europaveiene.
Siden staten overførte 17.000 km med riksvei til fylkeskommunene i 2010, har forfallet fortsatt å øke. Mange av veiene fylkene fikk overført hadde allerede lav standard, og kostnadene til drift, vedlikehold, tunneler og beredskap har økt – det samme har standardkravene fra myndighetene. Derfor står mange fylker i dag overfor knallharde prioriteringer på allerede hardt prøvede fylkeskommunale budsjetter. En rapport fra Opplysningsrådet for veitrafikken (OFV) viser at selve systemet for fordeling av statlige midler har gjort vondt verre. Store deler av statens midler fordeles etter hvor stort vedlikeholdsetterslep et fylke har. Særskilte tilskudd var ment å være midlertidige etter forvaltningsreformen i 2010. Men ordningen vokste og ble en stadig større del av finansieringen. Det er på tide at vi tenker smartere.
Vi trenger både strukturelle endringer og klarere prioriteringer. Tunnelsikkerhet og fergeavløsning kan videreføres som særskilte ordninger i tillegg til at ras- og skredsikring bør styrkes med egne øremerkede midler, fordi behovene varierer sterkt mellom fylkene.
Ut over dette er det behov for at systemfeil rettes opp, slik at opprusting og fornyelse fordeles etter faste kriterier, ikke etter etterslep.
Men noe kan også gjøres på relativt kort sikt. Fjerne vegetasjon for å bedre sikten, sikre sideterrenget, ta i bruk bedre skredvarslingssystemer, sette opp bedre lys på ulykkesbelastede strekninger eller gangfelt, ta i bruk flere værstasjoner for å gi de som skal brøyte, strø osv. bedre grunnlag for å iverksette tiltak.
Dette er eksempler på konkrete tiltak som kan redusere risiko og bedre framkommeligheten på kort og mellomlang sikt. I Innlandet utgjør for eksempel utforkjøringsulykker 44 prosent av ulykkene med drepte eller hardt skadde på fylkesvegene. Der har fylkeskommunen kartlagt risikoen i 37 000 kurver, og bruker dette til å gjøre tiltak i sideterrenget, eller til å skifte eller sette opp nytt rekkverk, der det kan ha stor betydning for trafikksikkerheten.
Samtidig må vi få mer ut av drifts- og vedlikeholdskontraktene. Mer forutsigbarhet, bedre samordning mellom veieiere ved inngåelse av driftskontrakter kan gi mer vei for pengene. Det ligger også store muligheter med andre kontraktsformer og nye og «glemte» metoder, som involverer entreprenørene i større grad. Entreprenørenes kompetanse og erfaring må utnyttes bedre før vedlikeholdsarbeidet skal gjøres. Ett eksempel er dypstabilisering av nedslitte veier.
Fylkesveiene trenger sårt vei i vellinga. Vi trenger ikke flere utredninger som forteller oss at veiene er dårlige eller flere og strengere regulatoriske krav som forteller oss hvordan de burde se ut. La oss starte med de tingene vi vet funker og som kan settes i gang med en gang.
Få med deg arrangementet Hvordan kan vi raskt gjøre fylkesveiene tryggere? tirsdag 11.august kl. 19.00-19.45 i Samferdselsteltet under Arendalsuka.
