De fleste av oss har korte reiser i hverdagen. Til jobb, skole, butikken, trening, biblioteket eller kollektivknutepunktet. Mange av disse reisene kan tas til fots eller med sykkel, hvis det er trygt, enkelt og praktisk å gjøre det. Her har Norge fortsatt en jobb å gjøre.
I Nasjonal transportplan 2025–2036 er målet om 8 prosent sykkelandel nasjonalt og 20 prosent i byområdene videreført. Men den forrige nasjonale sykkelstrategien gikk ut i 2023, og Norge mangler i dag en tydelig nasjonal plan for hvordan målene faktisk skal nås.
Det holder ikke.
Opplysningsrådet for veitrafikken arbeider for trygge, effektive og godt fungerende veier. Da må vi også snakke om sykkel. Ikke som et alternativ til alt annet, men som en viktig del av et transportsystem som skal fungere bedre for alle.
For korte reiser er sykkelen ofte det mest effektive transportmiddelet vi har. Den tar liten plass, gir ingen utslipp i bruk, bidrar til bedre folkehelse og kan avlaste veinettet der presset er størst. Flere som sykler til jobb, skole eller kollektivknutepunkt, betyr også bedre fremkommelighet for dem som faktisk må bruke bil, varebil eller tungtransport.
I byene må veksten i persontransport tas med kollektivtransport, gange og sykkel. Det er nødvendig både for klima, bymiljø og fremkommelighet. Når flere korte reiser flyttes fra bil til sykkel, frigjøres plass på veiene. Det er særlig viktig for næringsliv, varelevering, beredskap og alle som er avhengige av at transportsystemet fungerer i hverdagen.
Men folk sykler ikke mer bare fordi noen ber dem om det. De sykler når det oppleves trygt. De sykler når rutene henger sammen. De sykler når kryssene er oversiktlige, når sykkelveien ikke plutselig stopper, og når det finnes gode løsninger for parkering og overgang til kollektivtransport. En nasjonal sykkelstrategi må derfor omhandle infrastruktur, finansiering, ansvar og gjennomføring.
I dag finnes det mange gode lokale og regionale initiativer. Flere kommuner og fylkeskommuner har egne sykkelstrategier. Det er bra. Men uten nasjonale føringer blir innsatsen for fragmentert. Skal vi få flere til å sykle, må staten ta et tydeligere ansvar for helheten.
En ny strategi må vise hvordan vi skal bygge trygge og sammenhengende sykkelruter, hvordan sykkel skal kobles bedre til kollektivtransport og knutepunkter, hvem som skal ha ansvaret og hvordan tiltakene skal finansieres og måles.
Trafikksikkerhet må være helt sentralt. Myke trafikanter er sårbare i trafikken, og flere bør ikke lokkes ut på veien uten at infrastrukturen følger med. Trygge krysningspunkter, adskilte løsninger der det trengs, bedre drift og vedlikehold gjennom hele året og tydeligere prioritering av sykkel i planleggingen er avgjørende.
El-sykkelen gjør behovet enda mer aktuelt. Den gjør det mulig for flere å sykle lengre, oftere og i mer krevende terreng. For mange kan el-sykkelen erstatte korte bilturer i hverdagen. Men også denne utviklingen krever at infrastrukturen er dimensjonert for flere typer syklister, høyere fart og mer variert bruk.
Land som Nederland og Danmark har ikke blitt sykkelnasjoner ved en tilfeldighet. De har bygget kultur, infrastruktur og politikk over tid. Norge trenger ikke kopiere andre land, men vi må lære av dem: Skal sykling bli et reelt transportvalg for flere, må det planlegges som en del av transportsystemet – ikke som pynt langs veien.
Verdens sykkeldag er en fin anledning til å feire sykkelen. Og til å ta den på alvor.
OFV mener tiden er inne for at den nasjonale sykkelstrategien gjenoppstår som et viktig verktøy i norsk transportpolitikk. Regjeringen og Stortinget bør gripe muligheten.
Norge trenger en plan som gjør det trygt, enkelt og attraktivt å sykle mer.
