Stein i veibanen, stengte veier og frykt for ras skal ikke være en del av hverdagen. Likevel er dette virkeligheten for mange som er avhengige av fylkesveiene for å komme seg til jobb, skole, barnehage, butikk og sykehus.
Tirsdag 12. mai legges revidert nasjonalbudsjett frem. OFV mener revidert nasjonalbudsjett 2026 må bidra til en tydeligere satsning på fylkesveiene.
Fylkesveiene trenger økt vedlikehold, mer ras- og skredsikring, bedre bæreevne for næringstransport og mer robuste transportkorridorer. Fylkesveiene er ikke bare et lokalt ansvar. De er en del av den nasjonale infrastrukturen, og helt avgjørende for hverdagsliv, verdiskaping, beredskap og trafikksikkerhet i hele landet.
Når fylkesveiene forfaller, svekkes ikke bare framkommeligheten. Det rammer tryggheten, beredskapen, næringslivet og samfunnets evne til å fungere. Forsinkelser, kanselleringer og uforutsigbar drift rammer også kollektivtrafikken. Det går utover pendlernes hverdag, elevers skolevei, pasientreiser og samfunnets evne til å fungere effektivt.
Et nasjonalt ansvar
Fylkesveiene utgjør rundt 45 000 kilometer vei. Det er nær halvparten av det offentlige veinettet i Norge. Når en så stor del av infrastrukturen vår er under press, kan ikke tilstanden behandles som en samling lokale utfordringer. Dette handler om hvordan Norge henger sammen.
Fylkesveiene frakter barn til skolen, folk til jobb, varer til butikkene, pasienter til behandling og nødetater dit de trengs. De er også traseene som bussene kjører på, ofte som eneste kollektivtilbud i distriktene, og arbeidsplassen til yrkessjåfører, transportnæringen og utrykningspersonell.
En viktig del av forklaringen ligger tilbake i 2010. Da overtok fylkeskommunene ansvaret for 17 200 kilometer tidligere riksvei gjennom forvaltningsreformen. Mange av veiene var allerede i dårlig stand, og midlene som fulgte med overføringen, dekket ikke de reelle vedlikeholdsbehovene.
Konsekvensen ser vi i dag: et stort vedlikeholdsetterslep, store regionale forskjeller og et finansieringssystem som ikke i tilstrekkelig grad tar høyde for geografi, klima, beredskap og hvor krevende det faktisk er å holde veinettet åpent, trygt og framkommelig.
Et milliardgap mellom behov og innsats
Tilstanden på norske fylkesveier er alvorlig. Vedlikeholdsetterslepet er anslått til rundt 100 milliarder kroner. Selv når fylkene øker innsatsen, er gapet mellom behov og tilgjengelige midler fortsatt for stort.
Mange fylkeskommuner står i praksis overfor umulige valg: De må reparere det mest akutte, utsette nødvendige prosjekter, kutte i andre tjenester eller senke standarden på drift og vedlikehold. Det er ikke en bærekraftig måte å forvalte kritisk infrastruktur på.
Derfor bør revidert nasjonalbudsjett være en anledning til å styrke innsatsen, ikke skyve problemet videre.
I fjor høst kåret Opplysningsrådet for veitrafikken Norges dårligste fylkesvei. Vi ba folk beskrive hvorfor de nominerte veiene. Vi fikk inn 1 579 beskrivelser. I 957 av dem ble rasfare oppgitt som en av årsakene.
En innsender skrev:
«Det er steinsprang og ras ganske ofte. I sommer har den vært stengt for tungtransport, men det ser ikke ut til at noen bryr seg om det. Jeg har vært ovenfor vegen og sett hvor mye løsmasse som ligger i det bratte terrenget. Her trengs det utbedringer før det skjer en dødsulykke.»
En annen skrev:
«Det er stadig rasfare. Det er ofte småstein i veibanen, og nylig fikk en kjørende bil en stor stein i frontruta.»
Og kanskje mest tankevekkende:
«Det er et under at det ikke er gått liv på grunn av ras eller andre ting, men vi reiser nå her fortsatt, og det er vel kanskje fordi vi er blitt vant med det.»
Det er verdt å stoppe opp ved nettopp dette: at folk venner seg til risiko. At småstein i veibanen, hyppige stengninger og frykten for at noe skal skje, blir en del av hverdagen.
Slik skal det ikke være.
Fylkesveier må være trygge bindeledd
OFV forventer at revidert nasjonalbudsjett vurderer fylkesveiene som en del av Norges samlede beredskap.
I en tid med mer ekstremvær, større geopolitisk uro og økte krav til totalberedskap, må transportpolitikken forstås bredere enn før. Når flom, ras, uvær eller andre hendelser rammer, er samfunnet avhengig av robuste forbindelser og reelle omkjøringsmuligheter.
Når forsyninger skal fram, når nødetater må rykke ut, og når kritiske samfunnsfunksjoner skal opprettholdes, må veiene tåle belastningen.
Det gjelder også militær mobilitet. Bruer, bæreevne, omkjøringsveier og framkommelighet er ikke lenger bare spørsmål om lokal transport. Det er en del av nasjonal sikkerhet.
Statens vegvesens gjennomføringsplan for 2026–2031 gjelder riksveiene, men peker på prioriteringer som også er relevante for fylkesveiene: å ta bedre vare på det vi har, utbedre der vi kan og bygge nytt der vi må. I statens styring av veisektoren kobles dette også til trafikksikkerhet og militær mobilitet.
Mange av de mest sårbare transportforbindelsene i Norge er nettopp fylkesveier. Når vi aksepterer et transportsystem som mangler vedlikehold, redundans og robusthet, gjør vi samfunnet mer sårbart enn det trenger å være.
Vedlikehold og rassikring av fylkesveier må derfor verdsettes som investeringer i samfunnssikkerhet.
Ja, det koster å vedlikeholde fylkesveiene. Men det er enda dyrere å la være.
Trafikksikkerhet må inn i regnestykket
OFV forventer også at trafikksikkerhet får en tydeligere plass i prioriteringen av fylkesveiene.
Dårlig vedlikeholdte veier gir dårligere trafikksikkerhet. Smale veier, dårlig dekke, svake skuldre, manglende rekkverk, farlig sideterreng og rasutsatte strekninger påvirker risikoen hver eneste dag.
Nasjonal tiltaksplan for trafikksikkerhet på vei 2026–2029 viser at arbeidet med trafikksikkerhet krever målrettede tiltak fra mange aktører, også fylkeskommunene. Planen inneholder 200 tiltak og skal bidra til NTP-målet om maksimalt 350 drepte og hardt skadde i 2030.
På fylkesvei handler trafikksikkerhet ofte om helt konkrete tiltak: rekkverk, tryggere sideterreng, kurveutbedringer, trygg skolevei, gang- og sykkelveier, belysning, kryssutbedringer, vinterdrift og bedre dekke.
Når utbedringer utsettes, skyves risikoen over på dem som bruker veiene: skolebarn, pendlere, yrkessjåfører, pasienttransport, nødetater og lokalsamfunn som ikke har alternative ruter.
Staten må ta et mer helhetlig ansvar
Fylkeskommunene eier fylkesveiene, men staten har et tydelig ansvar for å sette fylkene i stand til å løse oppgaven.
Når nær halvparten av det offentlige veinettet er fylkesvei, kan ikke ansvaret for finansieringen skyves over på fylkeskommunene alene. Til revidert nasjonalbudsjett forventer OFV at alle veier i landet ses i sammenheng, og at fylkene settes bedre i stand til å ta vare på veiene sine.
Mange fylkeskommuner prioriterer vei høyt. Likevel er gapet mellom ansvar og ressurser for stort til at de kan ta igjen etterslepet og opprettholde en tilfredsstillende standard over tid.
Det trengs derfor en tydeligere, mer forutsigbar og mer langsiktig statlig modell for fylkesvei. En modell som ikke bare reparerer forfall, men forebygger det. Den må ta høyde for klima, avstander, bruer, tunneler, ferjekaier, skredfare, bæreevne, næringstransport, trafikksikkerhet og beredskap.
Det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget som vurderte inntektssystemet for fylkeskommunene i 2022, pekte på svakheter ved gamle fordelingsgrunnlag og behovet for mer robuste kriterier. SØF-modellen som ligger bak dagens fylkesvegkriterium, er et steg i retning av å beregne vedlikeholdsbehov mer objektivt. Men bedre beregninger er ikke nok dersom de ikke følges av tydeligere prioriteringer og tilstrekkelig finansiering.
OFV mener revidert nasjonalbudsjett bør bidra til en sterkere satsing på:
- vedlikehold av fylkesveier
- ras- og skredsikring
- bedre bæreevne for næringstransport
- mer robuste omkjøringsveier og transportkorridorer
- trafikksikkerhetstiltak på utsatte strekninger
- bedre bruk av data og teknologi til varsling, forebygging og trafikkstyring
Viktigst av alt trenger vi en investeringsmodell som tar dagens utfordringer på alvor: trygghet, beredskap, klimarisiko, næringstransport, trafikksikkerhet og robuste omkjøringsmuligheter.
Uten tryggere og mer robuste fylkesveier blir Norge mer sårbart, mindre effektivt og farligere å ferdes i. Med solide fylkesveier bygger vi et tryggere og sterkere land.
