Rett etter krigen var kjennskapen til bilens betydning for samfunnet svært begrenset, blant politikere og myndigheter, og blant folk flest. Derfor tok Kongelig Norsk Automobilklub (KNA), Norges Automobil-Forbund (NAF) og Norsk Motor Klubb (NMK) i 1948 initiativ til å stifte Opplysningsrådet for Biltrafikken. Hensikten var «å kunne spre opplysning om biltrafikkens overordentlige store betydning for produksjon, næringsliv og for samfunnet i det hele, bygd på solid statistikk og innsamlede opplysninger og alle sider av biltrafikken».
På stiftelsesmøtet var også disse organisasjonene representert: Fellesutvalget for Atomobilgrossister og Forhandlere, Den Norske Bryggeriforening, Den Norske Lægeforening, Automobildel- og Rekvisitagrossistenes Forening, Norske Bildelfabrikanters Forening, Norsk Brændselsolje A/S, A/S Norske Shell, Sporveiens Bensindepot Nor og Østerlandske Petroleumscompagni.

Ikke lenge etter sluttet flere organisasjoner seg til OFB, blant andre: Automobilgummi-Importørenes Forening, Auto-Tarifforeningen, Bensinforhandlernes Landsforbund, Norges Handelsstands Forbund, Norges Industriforbund, Norske Bilforsikring - Gjensidige, Norsk Caltex Oil A/S og Smøreoljeimportørenes Forening.

Veitrafikken i fokus

OFBs mandat var å drive opplysnings- og informasjonsvirksomhet om veitrafikken. Overordnet mål var «å samle alle opplysninger som kunne bidra til å belyse biltrafikkens økonomiske og kulturelle betydning for samfunnet». Målsettingen gjaldt alle former for veitransport, og i tillegg skulle man ta opp veibygging og vedlikehold. Videre skulle det utarbeides statistikk vedrørende denne transporten som skulle sammenstilles med opplysninger fra utlandet. Denne informasjonen skulle bli gitt «til så vel folket som til myndighetene».

OFB var blant annet med i Bilavgiftsutvalget som ble opprettet i 1956, og som hadde som mandat å vurdere den samlede beskatningen sett i sammenheng med det offentliges utgifter til vegformål. Utvalget skulle også vurdere ev eventuell endring av det eksisterende systemet for beskatning.

Den viktigste saken for OFB var utvilsomt å bedre den norske vegstandarden. Som andre lignende initiativ ble vegsaken satt på dagsorden gjennom publikasjoner og pressemeldinger og ved at det ble arrangert møter for å «vekke» myndighetene.

Inn i bilalderen

Årsmøtet i april 1960 ble rådets foreløpige høydepunkt. Til stede var blant annet samferdselsminister Trygve Bratteli, vegdirektør Th. Backer og flere representanter for vegdirektoratet og Bærum og Oslo kommuner. Lagtingspresident Lars E. Vatnaland holdt et innlegg om «planlegging i bilalderen», mens professor O.D. Lærum holdt et innlegg om «Veibygging i bilalderen».

På dette tidspunkt var OFBs budskap allment akseptert av en bredt sammensatt gruppe av aktører. Årsaken kan knyttes til flere forhold, men kanskje viktigst var det at bilen i Opplysningsrådets sammenheng ble transformert til forskning og veier, sosiale og kulturelle framskritt, produksjonsøkning og velstand. Ser vi på OFBs aktiviteter var ikke budskapet om bil for den vanlige mann og kvinne, men et middel for å oppnå nasjonale og overordnede målsetninger. Disse målene passet i tillegg godt med de måtene regjeringen omtalte transport på. Det var ikke privatbiler og avgiftene, men transporten, de økonomiske fordelene og vegen som var sentrale temaer.

I løpet av 60-årene fikk flere av OFBs hjertesaker gjennomslag. Selv om avgiftene hadde økt, fant flere saker en løsning, og fjerningen av restriksjoner på salg av privatbilder 1. oktober 1960 var et høydepunkt sammen med starten av Norsk Vegplan 1.

Gryende miljøfokus

I 1964, før miljøproblematikken var blitt et hett tema, tok OFB opp problemene knyttet til forholdet mellom bilen og bebyggelsen. Det er interessant å se hvor aktive Vegdirektoratet og vegetaten var innenfor OFB. Både daværende vegdirektør Karl Olsen og leder for planavdelingen Arne J. Grotterød markerte seg sterkt i organisasjonens arbeid.

Buchanan rapporten «Traffic in Towns» ble lagt fram i 1964. Den var et bestillingsverk fra de britiske myndighetene som så med bekymring på de voksende trafikkproblemene i byene. Rapportens konklusjon var at byene måtte tilpasses de nye krav fra motoralderen. For å redde noe av de eldre byområdene, kommunikasjonslinjene og boligområdene måtte byene omskapes og tilpasses.

Utover på 60-tallet arbeidet OFB videre med dette problemet. Det ble produsert informasjonsmateriell som ble distribuert til politikere og administrasjonen i norske byer. Til tross for denne innsatsen tyder en gjennomgang av OFBs dokumenter på at dette initiativet gravis stilnet av. Det skulle senere få en ny renessanse ved at myndigheten selv tok tak i problematikken på 1970-tallet. Problemene Buchanan hadde påpekt var en viktig spore i arbeidet med Norsk Vegplan 2, for byer og tettsteder.

Fra OFB til OFV

I 1981 endret Opplysningsrådet for Biltrafikken (OFB) navn til Opplysningsrådet for Veitrafikken. Navneskiftet illustrerer bilens samfunnsmessige konsolidering, samt en endring i Opplysningsrådets fokus som egentlig hadde startet lenge før. På den annen side indikerer navneendringen også at vegspørsmål ville bli ekstra sterkt vektlagt i dette tiåret. De nye initiativene for en omfattende opprustning av vegnettet, og da særlig rundt tettbygde strøk, lignet mye på Opplysningsrådets offensiv på 1960-tallet.

Det nye fokuset på vegene på 1980-tallet hadde sin bakgrunn i det forhold at etter 1978 hadde investeringsnivået innen vegsektoren stagnert. Det sank fra 12 milliarder 1985-kroner i perioden 1970-73 til 10,6 milliarder 1985-kroner i perioden 1982-85. Dette skjedde samtidig med at antallet biler og trafikken økte kraftig. I 1986 var salget av nye biler på det høyeste nivå noensinne med eventyrlige 167 000 solgte personbiler. I 1984 var OFV med å starte «Aksjon Bedre Veier». Den hadde til hensikt å bedre vegstandarden i landet. «Aksjon Bedre Veier» ble nok et eksempel på en relativt vellykket aksjon ledet av OFV. For første gang på flere år vedtok Stortinget en reell økning i veibevilgningene.

Historien bak OFV er hentet fra jubileumsboken "Bilens meglere" av Per Østby, utgitt i forbindelse med OFVs 50-årsjubileum i 1998. Boken kan du lese i Nasjonalbibliotekets arkiv her.